Høringsuttalelse til forslag til endringer i markedsføringsloven og prisopplysningsforskriften i forbindelse med etablering av en dagligvareportal

Vi viser til departementets høringsbrev datert 30.6.2016 vedrørende forslag til endringer i markedsføringsloven og prisopplysningsforskriften i forbindelse med etablering av en dagligvareportal.

Dagligvareleverandørenes forening (DLF) representerer 108 uavhengige leverandører av merkevarer til dagligvare- og serveringsmarkedet i Norge (se medlemsoversikt, vedlagt). Våre medlemmer står for om lag 95 prosent av merkevareomsetningen i det norske dagligvaremarkedet. DLF arbeider for et dynamisk marked med sunn og rettferdig konkurranse for merkevarer til beste for forbrukeren.

Hovedkonklusjoner

• Gjeldende forslag til en dagligvareportal fremstår som ufullstendig. Mangelfulle svar på hvordan portalen skal innrettes gjør også at det forblir krevende å gjøre en vurdering av konsekvensene av forslaget. Vår høringsuttalelse må leses på denne bakgrunn.
• Gjeldende forslag til en dagligvareportal innfrir ikke Stortingets intensjoner med portalen.
  I noen tilfeller ser vi også at det er risiko for at portalen kan bidra til å undergrave sine tiltenkte formål. Dette gjelder særlig portalens evne til å realisere samfunnsnytte med hensyn til kvalitet, helse og bærekraft. I vår høringsuttalelse vil vi utdype og begrunne denne innsigelsen ytterligere.
• Vesentlige mangler ved gjeldende forslag til en dagligvareportal medfører at forslaget bør utformes på nytt etter en klargjøring av de forholdene ved portalene som ikke er tilstrekkelig avklart. Vi erkjenner at dette ikke vil være mulig å gjennomføre i tråd med ønsket fremdriftsplan fra Stortinget som har bedt om en implementering av dagligvareportalen i løpet av 2016. Vi anser imidlertid en klargjøring av forslaget som avgjørende for å sikre at portalen innrettes på en måte som er i tråd med Stortingets intensjon og ikke får utilsiktede konkurransevridende effekter.

1. Overordnede vurderinger

I representantforslaget som ble vedtatt i Stortinget og dermed er utgangpunktet for høringsnotatet, presenterte stortingsrepresentantene dagligvareportalen som et virkemiddel for å fremme forbrukermakt og gjøre det mulig for forbrukerne å ta mer opplyste valg. I tillegg ble portalen forventet å: «fremme økt konkurranse, kan virke helsefremmende og gjøre det enkelt å ta etiske og miljøvennlige valg.» Antakelsen var også at portalen skulle være et virkemiddel for «å øke markedsadgangen til småskalaaktører som i dag ikke selger sine produkter i de store dagligvarekjedene (…).» (Dokument 8:82 S (2013–2014)).

DLF stiller seg bak intensjonene med dagligvareportalen slik de er presentert i representantforslaget. Vi stiller oss imidlertid kritisk til om forslaget slik det presenteres i gjeldende høringsnotat tilfredsstiller de forventninger til portalen som er tilkjennegitt av Stortinget. DLF registrerer at Regelrådet i sin høringsuttalelse 31. august 2016 også har fremhevet at høringsnotatet inneholder en mangelfull analyse av dagligvareportalens nytte for forbrukerne og effekten på konkurransen mellom næringsaktørene. Vi stiller oss bak disse vurderingene. Ved flere punkter finner vi departementets forslag ufullstendige. Det gjør at det blir krevende å forutsi konsekvensene av forslaget, og aktivt ta stilling til forslaget i sin helhet.

Vi registrerer at departementet har endret forslaget i tråd med Konkurransetilsynets innsigelser mot prissammenligninger i sanntid. DLF støtter denne begrensningen i informasjonstilgang for å unngå mulighetene for priskoordinering, svekket konkurranse og høyere priser ut til forbruker. Denne begrensningen undergraver imidlertid noe av dagligvareportalens formål og nytteverdi for forbruker. Det gjør at det blir desto viktigere for portalens relevans å finne gode løsninger for å vise kvalitet.

Hvordan en begrenset prisinformasjon skal kunne formidles i portalen, fremgår bare antydningsvis av høringsnotatet. Det legges opp til at løsninger skal utarbeides i en senere fase. DLF mener at de konkurransemessige konsekvensene av portalens formidling av både pris-, kvalitets- og sortimentsinformasjon må ses i sammenheng. Sammensetning av varekurver dreier seg ikke bare pris, men også om kvalitetssammenligninger. Varekurvkonseptet har potensielt konkurransevridende effekter på flere dimensjoner, for eksempel merkevarer fra uavhengige leverandører vs kjedenes egne varer (emv). De konkurransemessige konsekvensene er av så avgjørende betydning at de bør avklares før vedtak kan fattes om endringer i lov og forskrift. Vi vil sterkt fraråde å utsette avklaringer av prisaspektet til etter at en første versjon av portalen med «bare» kvalitetsinformasjon har blitt publis ert.

DLF ønsker å bidra konstruktivt med våre innspill for å sikre at dagligvareportalen ivaretar Stortingets ambisjoner for portalen. Det har også vært vårt utgangspunkt for dialog og innspill til Forbrukerrådet i anledning forprosjektet og forarbeidene som ledet frem til gjeldende høringsnotat. Et sentralt innspill har vært SIFO-rapporten «Dagligvareportalen og kvalitet», utarbeidet på oppdrag fra Virke Dagligvare og DLF (Oppdragsrapport nr. 4-2015). Rapporten, som følger vedlagt denne høringsuttalelsen, viser at det har vært liten oppmerksomhet knyttet til portalenes evne til å realisere samfunnsnytte med hensyn til kvalitet, helse og bærekraft. Vi vil utdype dette nærmere i det videre.

Oppsummert er DLF av den vurdering at vesentlige mangler ved gjeldende forslag til en dagligvareportal gjør at departementet er tjent med å trekke forslaget slik det foreligger i gjeldende høringsnotat, for deretter å klargjøre de forholdene ved portalene som fremstår som mindre avklart. Vi erkjenner at dette er i strid med ønsket framdriftsplan fra Stortinget, som har bedt om en implementering av dagligvareportalen i løpet av 2016. Vi anser imidlertid en klargjøring av forslaget som avgjørende for å sikre en implementering som er mer i tråd med Stortingets intensjoner med portalen.

2. Dagligvareportalensinnhold–Vareutvalg,kvalitet og pris

2.1. Vareutvalg, kvalitet og pris som likestilte kategorier

Departementet har i høringsnotatet vist til Matkjedeutvalgets utredning, NOU 2011: 4 Mat, makt og avmakt. Utvalget mente det vil være riktig å utvikle verktøy for å lette forbrukernes mulighet for å sjekke vareutvalg og kvalitet, og for å kunne gjennomføre prissammenligninger.

DLF er enig i at en dagligvareportal bør romme disse tre hovedkomponentene: Vareutvalg, kvalitet og pris. For forbrukerne står alle disse tre komponentene sentralt og dagligvareportalen bør innrettes i samsvar med det. Vareutvalg, kvalitet og pris bør være likestilte kategorier og forbrukerne bør ha de samme mulighetene til å søke informasjon om hver av dem. Dette betyr bl.a. at søkekriteriene bør være slik at forbrukerne lett skal kunne skaffe seg informasjon ikke bare om priser, men også om utvalg og kvalitet.

I samsvar med dette må formålet om økt konkurranse i markedet som det er vist til i høringsnotatet, tolkes vidt. Dagligvareportalen bør utformes slik at den er egnet til å fremme konkurranse både med hensyn til vareutvalg, kvalitet og pris.

2.2. Prisinformasjon

Departementet redegjør i høringsnotatet for konkurransemessige hensyn som tilsier at det er nødvendig å begrense muligheten for å hente ut informasjon om pris fra portalen på hver enkelt vare, men at det likevel er «en intensjon at portalen skal gjøre det mulig å sammenligne butikker med pris som parameter. Dersom det skulle skade markedet med opplysning om enkeltpriser, kan sammenligning gjøres for eksempel ved at man får vite hvilken butikk som har lavest pris på en gitt varekurv» (s.9). I innledningen vises det til at «Barne- og likestillingsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet vil avklare hvordan prisdata kan utnyttes på en slik måte at forbrukerne gis relevant informasjon, samtidig som portalen bidrar til å stimulere konkurransen i markedet» (s. 2).

DLF støtter forslaget om at dagligvareportalen ikke skal gi brukerne muligheter for å hente ut enkeltpriser fra portalen. Selv om forbrukerne kan tenkes å ha interesse i slik informasjon, taler konkurransehensyn med styrke for at den ikke kan hentes ut. Etter DLFs oppfatning vil den konkrete løsningen som velges for prisinformasjon også kunne være utslagsgivende for hvordan kvalitets- og sortimentsaspektene i portalen slår ut rent konkurransemessig. Vi forutsetter at portalen samlet sett ikke må føre til konkurransefortrinn for enkeltaktører eller kategorier, verken i handels- eller leverandørledd. Sammensetning av varekurver byr på en rekke utfordringer som på langt nær er løst gjennom de antydningene til mulige løsninger som gis i høringsnotatet. DLF mener at det ikke må herske tvil om portalens konkurransenøytralitet. Vi vil derfor be om at man gjennomfører de helt nødvendige avklaringer høringsnotatet peker på, samt vurderer konkurransemessige konsekvenser både for pris- og kvalitetssammenlikninger, før det fattes vedtak om endringer i lov og forskrift.

2.3. Annen produktinformasjon

DLF støtter forslaget om at rapporteringsplikten skal omfatte all lovpålagt produktinformasjon, dvs. den informasjonen som det etter lov- og forskriftsverket er obligatorisk å opplyse om på varen eller emballasjen. Dette vil sikre at forbrukerne vanligvis får den informasjonen som anses å være mest relevant.

Et problem er imidlertid at ingredienslister og næringsdeklarasjon ikke alltid gir forbrukerne grunnlag for å skille mellom varene basert på kvalitative kriterier. Disse gir f.eks. ikke forbrukerne noen informasjon om slaktemetoder, mørningsmetoder og røykemetoder for kjøtt eller stekemetoder for brød. Andre egenskaper som ikke fremkommer på ingredienslister og varedeklarasjoner, er matsikkerhet, dyrevelferd og bærekraft. Dersom det skal være mulig å differensiere produktene ut fra slike kriterier, er det nødvendig å utarbeide flere nye merkestandarder, jf. punkt 2.5 nedenfor.

2.4. Særlig om kvalitet

I SIFOs rapport » Dagligvareportalen og kvalitet», pekes det bl.a. på at det har vært liten oppmerksomhet knyttet til portalenes evne til å realisere samfunnsnytte med hensyn til kvalitet, helse og bærekraft. Videre heter det:1

«Å gi forbrukerne muligheten for å sammenligne ‘ulike kvaliteter’ er en vesentlig forutsetning for at dagligvareportalen skal bedre muligheten for forbruker til å planlegge sine innkjøp – og for å kunne utløse antatt samfunnsøkonomisk nytte i form av økt konkurranse, folkehelseeffekter. Hvordan informasjonsløsningen implementeres er derfor av svært stor betydning. (…) Måten dagligvareportalen ivaretar hensynet til kvalitet, etikk, miljø og opprinnelse på vil bli svært viktig for i hvilken grad forbrukeren tar portalen i bruk og for hvordan produsentene og butikkjedene tilpasser seg portalen.»

Opplysninger om produktkvalitet vil ha stor betydning for om portalen vil fungere i samsvar med intensjonen. Pålitelig produktinformasjon kan bidra til å fremme incentivene for kvalitetsøkninger.

Konsekvensene av å mangle gode kvalitetskriterier, kan ifølge Statens Institutt for Forbruksforskning bli at portalen får utilsiktede konsekvenser. Hvis produsenter ikke får vist hvorfor deres produkt har høyere kvalitet enn konkurrentens, kan portalen bidra til å senke kvaliteten på varene for å sikre en bedre plassering på prisrangeringene. Blir prisfokuset for sterkt, kan dagligvarekjedene satse på sine egne merkevarer (emv), fremfor å bli prissammenlignet på de etablerte merkevarer fra uavhengige leverandører. Det vil gjøre utvalget i dagligvarebransjen smalere. I sum vil derfor mangel på gode kvalitetskriterier bidra til å undergrave Stortingets ønskede formål med dagligvareportalen.

2.5. Særlig om merkeordninger

Departementet har foreslått at rapporteringsplikten skal omfatte informasjon om frivillige merker som produktet er merket med når det frivillige merket er offentlig initiert eller mottar støtte fra det offentlige, og formålet med merkingen er forbrukerinformasjon, jf. § 25 c bokstav c i utkastet.

I dag mangler det merkeordninger for å svare på en rekke av Stortingets forventninger til portalen. Det finnes ingen miljømerker som viser livsløpsanalyser for matprodukter. Andre land har forsøkt å lage merkeordninger som viser klimabelastning, uten hell. Det finnes ingen etablerte merkeordninger for dyrevelferd.

Departementet og Forbrukerrådet indikerer at bransjen selv bør initiere nye merkeordninger. Vi vil imidlertid hevde at merkeordninger må utvikles i et samarbeid mellom myndigheter, handel og leverandører. Erfaringene fra ordninger som Svanemerket, Nyt Norge og Nøkkelhullet viser at et slikt samarbeid er en avgjørende suksessfaktor. At myndighetene selv er en aktiv part i arbeidet med merkeordninger, vil styrke den nødvendige tilslutningen og troverdigheten til de eventuelle merkeordningene.

I høringsnotatet er det også tatt til orde for at det ikke bør være noe til hinder for at portalen kan formidle informasjon om andre forbrukerrettede merker på produktene og eventuelt andre opplysninger, dersom det er enighet om dette mellom dagligvareportalen og aktørene som omfattes

1 SIFOs Oppdragsrapport nr. 4-2015, av Arne Dulsrud og Frode Alfnes, Dagligvareportalen og kvalitet. s. 9–10 av rapporteringsplikten. Slik forslaget til endringsforskrift er formulert, vil aktørene imidlertid ha en rett – og ikke en plikt – til å gi opplysninger om slike merkeordninger til portalen. Skal det være en plikt, må det være fordi aktøren selv har påtatt seg denne plikten overfor portalen. Disse merkeordningene er ikke regulert i forslaget til endringsforskrift. DLF mener at forskriften uttrykkelig bør fastsette at aktører med rapporteringsrett eller rapporteringsplikt skal kunne legge inn informasjon om slike forbrukerrettede merker dersom dagligvareportalen på forhånd har godkjent ordningen.

2.6. Informasjon om lagerbeholdning

Som departementet påpeker, kan det for forbrukeren være ønskelig å sjekke hvorvidt en vare finnes i en bestemt butikk eller er utsolgt. Det er likevel ikke foreslått at informasjon om lagerbeholdning skal registreres i portalen, fordi det anses vanskelig å oppfylle informasjonskravet med dagens butikkdatasystemer. DLF mener det vil være en stor fordel om portalen skal inneholde opplysninger også om varebeholdning, i det minste om en vare er utsolgt. For det første er dette høyst relevant informasjon for den enkelte forbruker som får villedende informasjon og risikerer bomtur. For det andre tilsier konkurransehensyn at en aktør ikke skal kunne delta i sammenligninger om pris og vareutvalg med varer som faktisk ikke er tilgjengelig i butikken. Det kan gi et feilaktig bilde av hvor konkurransedyktig aktøren egentlig er.

3. Om rett til opplysninger og presentasjon av opplysninger

3.1. Innledning

Dersom dagligvareportalen skal fungere etter intensjonen, er det viktig at opplysningene i portalen gjøres tilgjengelig for brukerne på en måte som dekker deres informasjonsbehov.

Ifølge forslaget til ny § 25 a i prisopplysningsforskriften skal dagligvareportalen «opplyse om tilbudet av dagligvarer slik at forbrukerne får bedre grunnlag for å gjøre informerte valg». På bakgrunn av denne formålsbestemmelsen vil et sentralt spørsmål være hvilke opplysninger i portalen forbrukerne skal ha tilgang til, og hvordan opplysningene skal legges frem for forbrukerne. Forslaget til endringsforskrift sier noe om hvilke opplysninger som skal legges inn i portalen og hvem som skal gjøre det, men sier ingenting om forbrukernes tilgang til opplysningene.

DLF mener at bestemmelser om forbrukernes tilgang til opplysningene hører hjemme i forskriften, og at bestemmelser om dette definitivt burde ha blitt innarbeidet og trådt i kraft sammen med de øvrige forskriftsendringene. Uten slike bestemmelser fremstår forskriftsreguleringen som
ufulls tendig.

3.2. Retten til opplysninger i portalen

Når det gjelder prisopplysninger, uttaler departementet at det på et senere stadium vil ta stilling til og opplyse om hvilken informasjon som skal kunne hentes ut av portalen. DLF mener at dette bør reguleres i prisopplysningsforskriften. Fra en rettslig synsvinkel vil det være lite tilfredsstillende om forbrukernes stilling skal bero på en meddelelse fra departementet i stedet for en forskrift som klart angir hvilken tilgang de har til opplysningene. Dersom en slik meddelelse kan sies å være «et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer» (jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c), er det uansett krav om at den gis i form av en forskrift. Mye taler etter vårt syn for at retten til innsyn i prisopplysninger omfattes av forskriftskravet.

Når det gjelder produktopplysninger, er det de alminnelige reglene i offentleglova som vil gjelde. DLF savner en drøftelse i høringsnotatet om hva det vil innebære å anvende offentleglova på dagligvareportalen. Det er f.eks. spørsmål om i hvilken grad utenforstående skal kunne nyttiggjøre seg av den informasjonen som finnes i portalen. Ifølge offentleglova § 7 første ledd, kan denne informasjonen «brukast til eitkvart formål dersom ikkje anna lovgiving eller retten til ein tredjeperson er til hinder for det». DLF mener at det er lite tilfredsstillende at leverandørenes produktdata i utgangspunktet skal kunne brukes fritt av andre aktører, og kan ikke se at formålet med en dagligvareportal tilsier en slik løsning. DLF ber departementet vurdere rekkevidden av offentleglova § 7 første ledd i relasjon til dagligvareportalen og om behovet for eventuelle unntak. I den grad forbrukerne selv kan sette sammen sine egne handlekurver i portalen, er det f.eks. spørsmål om aktører som tilbyr dagligvarer på nett, skal kunne legge til rette for at forbrukeren med et tastetrykk skal kunne legge handlekurven fra portalen over i deres bestillingssystem. Dette vil kunne gi disse aktørene et konkurransefortrinn i forhold til aktører som bare selger dagligvarer fra fast utsalgssted.

Et annet eksempel er offentleglova § 9, som gir alle en rett til å kreve innsyn i en sammenstilling av opplysninger i databasene til dagligvareportalen dersom sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter. Bestemmelsen kan tenkes å gi forbrukerne/allmennheten et krav på å få opplysninger som er sammenstilt på en annen måte enn det man ser for seg og legger opp til ved etableringen av dagligvareportalen.

Vi nevner til slutt bestemmelsen om merinnsyn i offentleglova § 11, som lyder slik:

«Når det er høve til å gjere unntak frå innsyn, skal organet likevel vurdere å gi heilt eller delvis innsyn. Organet bør gi innsyn dersom omsynet til offentleg innsyn veg tyngre enn behovet for unntak.»

Departementets forslag til nytt fjerde ledd i markedsføringsloven sier at det «kan» gjøres unntak fra innsyn for opplysninger som gjelder priser på dagligvarer i tilknytning til dagligvareportalen. Ettersom dette er en kan-bestemmelse, vil dagligvareportalen ha en plikt til å vurdere merinnsyn etter offentleglova § 11. Og dersom de hensynene som taler for innsyn veier tyngre enn de hensynene som veier imot, skal innsyn gis. Etter DLFs syn vil en bedre løsning være å formulere en bestemmelse som sier at det skal gjøres unntak for opplysninger om hva den enkelte vare koster. Da slipper man å måtte foreta en merinnsynsvurdering.

3.3. Presentasjon av opplysninger i portalen

Hovedformålet med dagligvareportalen er å lette forbrukernes mulighet for å sjekke vareutvalg og kvalitet, og for å kunne gjennomføre prissammenligninger. Dette bør være styrende for hvordan opplysningene i portalen presenteres. Høringsnotatet inneholder ikke noen forslag til forskriftsregulering på dette punktet, og antakelig er det neppe hensiktsmessig å gi nærmere regler for hvordan dagligvareportalens internettside skal se ut, hvilke søkekriterier som skal kunne benyttes osv. Vi tillater oss likevel å fremme noen synspunkter på hvordan brukerne bør kunne skaffe seg informasjon fra portalen.

Dagligvareportalens internettside bør innrettes slik at den reflekterer at vareutvalg, kvalitet og pris er likeverdige komponenter. Når det gjelder vareutvalg, bør det være mulig å søke opp hvilke butikker/kjeder som selger den aktuelle varen. Videre bør det være mulig å sammenligne butikkene/kjedene mht. vareutvalg. På denne måten vil forbrukerne få mulighet til å rangere butikkene/kjedene ut fra hvem som har det smaleste eller bredeste varesortimentet.

Når det gjelder kvalitet, må forbrukerne kunne søke opp den enkelte varen og få lovpålagt informasjon og informasjon om eventuelle merkeordninger. I tillegg bør det være mulig å sammenligne produkter basert på kvalitative kriterier, f.eks. helse, økologisk dyrking og miljø. Det kan være vanskelig å utarbeide kriterier for hvordan man skal rangere produkter ut fra kvalitet. I den grad det foreligger merkeordninger som er omfattet av rapporteringsplikten, bør i alle falle disse kunne brukes som grunnlag for å rangere produkter. Tilsvarende bør disse merkeordningene gjøre det mulig å foreta sammenligninger mellom butikkene. Hvilke butikker har f.eks. flest varer med svanemerket eller nøkkelhullmerket? Som nevnt i punkt 2.5 ovenfor, vil det være behov for å opprette nye merkeordninger for å møte Stortingets forventinger om at portalen skal virke helsefremmende og gjøre det enkelt å ta etiske og miljøvennlige valg for forbruker. Vi har tidligere argumentert med at vi mener at det er en styrke at myndighetene er med på etableringen av eventuelle merkeordninger som underbygger dette hensynet. Eventuelle nye merkeordninger bør innarbeides i portalen.

Stortinget ønsket også at portalen skal bidra til å øke markedsadgangen til småskalaaktører som i dag ikke selger sine produkter i de store dagligvarekjedene. SIFO har i rapporten » Dagligvareportalen og kvalitet» uttalt bl.a. at: «Kriteriene for å kunne velge etter kvalitet i det foreløpige utkast til portal virker noe smalt, og i liten grad dekkende for egenskaper som ofte kjennetegner nasjonale merkevarer eller varene fra lokale småprodusenter».2 Utfordringen er at de fleste lokale småprodusenter ikke er registrert i de datasystemet som Dagligvareportalen vil høste informasjonen fra. En plass inn i portalen krever dermed at de betaler seg inn, eller må registrere all informasjon manuelt. Velger de å ikke ta disse kostnadene vil konkurranseulempen vis-a-vis de etablere bli større. DLF ber departementet legge vekt på dette forholdet i det videre arbeidet med en dagligvareportal.

Når det gjelder pris, er DLF som nevnt enig i at portalen ikke bør gi informasjon om prisen på den enkelte varen. Det bør antakelig heller ikke være mulig for forbrukerne å lage sine egne handlekurver for så å foreta prissammenligninger mellom forskjellige butikker. Dersom forbrukerne (og dermed også konkurrentene) selv skal kunne lage slike handlekurver, vil det kunne gi en mulighet for å finne ut hva den enkelte varen koster, i strid med formålet om å unngå samordnet prissetting. Det kan typisk skje ved at man legger få varer i kurven eller ved at man også legger inn en rekke varer som man kjenner prisen på, slik at man ut fra det kan slutte hva en bestemt vare koster. Dersom departementet likevel åpner for at man skal kunne foreta prissammenligninger basert på egendefinerte handlekurver, må forutsetningen være at handlekurvene inneholder et relativt høyt antall varer.

DLF støtter tanken om at dagligvareportalen skal kunne sette sammen handlekurver som danner grunnlag for prissammenligninger mellom butikkene. Det er imidlertid viktig at det er identiske produkter som sammenlignes; bare på den måten kan man finner ut hva den samme handlekurven koster hos de forskjellige butikkene. Hvis en butikk ikke fører en vare som inngår i sammenligningen, kan man enten diskvalifisere butikken fra å være med i sammenligningen eller legge inn høyeste konkurrentpris. Det samme bør gjelde hvis man etter hvert får inn informasjon om lagerbeholdning, og det viser seg at en butikk er utsolgt for den aktuelle varen.

4. Hvem bør ha rapporteringsplikt?

4.1. Overordnede synspunkter

DLF er opptatt av at dagligvareportalen innrettes på en måte som gjør at den ikke blir unødig ressurskrevende for alle involverte parter. Hvem som skal ha rapporteringsplikt, har stor betydning for de samlede ressursene som går med til å forsyne portalen med de aktuelle opplysningene og til å oppdatere dem. Her kan det tenkes ulike hovedalternativer:

• Opplysningsplikten pålegges den enkelte butikk
• Opplysningsplikten pålegges det selskapet som bestemmer varesortiment og pris, noe som oftest skjer sentralt, og ikke i den enkelte butikk
• Aktørene i dagligvarehandelen – enten butikkene eller på høyere nivå – skal rapportere pris, mens leverandørene skal rapportere andre egenskaper ved varene.

Departementets forslag er at rapporteringsplikten skal gjelde for «Butikker, kjeder eller kjedesammenslutninger» som har omsetning over et visst nivå, jf. § 25 b i forskriftsutkastet. Av høringsnotatet fremgår det at plikten til å registrere prisinformasjon skal pålegges den enkelte butikk. Når det gjelder produktinformasjon, er dette noe mer uklart, men henvisningen til «kjeder eller kjedesammenslutninger» kan tyde på at man her ser for seg at plikten skal ligge på høyere nivå, eventuelt at dette skal være et felles ansvar.

DLF mener at den rapporteringsløsningen departementet legger opp til, ikke er den beste. For det første er det uklarheter knyttet til hvem som faktisk har rapporteringsplikt (jf. punkt 4.2 nedenfor). For det andre tilsier ressurshensyn at rapporteringsplikten begrenses til færre aktører, eventuelt at man åpner for at informasjonen blir gitt fra sentralt hold selv om plikten i prinsippet påhviler den enkelte butikk (jf. punkt 4.3 og 4.4 nedenfor).

4.2. Departementets forslag:
Uklar angivelse av hvilke rettssubjekter som har rapporteringsplikt

Det er foreslått at rapporteringsplikten skal gjelde for «Butikker, kjeder eller kjedesammenslutninger» som har omsetning over et visst nivå. Siden det er knyttet rettslige sanksjoner til manglende overholdelse av rapporteringsplikten, er det viktig at forskriften entydig angir pliktsubjektene.

Uttrykket «Butikker, kjeder eller kjedesammenslutninger» er etter DLFs syn en altfor uklar angivelse av hvem som har rapporteringsplikt og som dermed er mulig ansvarssubjekt. Bare rettssubjekter kan ha rettigheter og plikter. En butikk, en kjede eller en kjedesammenslutning trenger ikke å være noe eget rettssubjekt. I en franchisemodell kan det f.eks. være slik at ett selskap eller ett enkeltpersonsforetak driver flere butikker. Og innenfor forbrukersamvirket er det eksempel på at ett foretak eier over 100 butikker Det er neppe meningen at den enkelte butikksjef personlig skal være ansvarlig for å oppfylle rapporteringsplikten. Dersom departementet opprettholder forslaget om å legge rapporteringsplikt på butikkene, bør bestemmelsen omformuleres slik at det kommer klart frem at det er det rettssubjektet / den sammenslutningen som eier butikken som har rapporteringsplikt. Som vi kommer tilbake til i neste punkt, bør det imidlertid vurderes om rapporteringsplikten bør påhvile et foretak som er på et høyrere trinn i organisasjonen.

Også på et annet punkt er det en uklarhet med hensyn til hvem som er omfattet av rapporteringsplikten. På s. 6 i høringsnotatet sies det at rapporteringsplikten også skal gjelde for «kjeder og butikker som hovedsakelig selger dagligvarer til forbrukere og som inngår i, eller har et eksklusivt samarbeid med en næringsdrivende som omfattes av kravet om en markedsandel på minst 1 prosent». Hvis vil legger til grunn at netthandelsselskaper som Marked.no og Kolonial.no har et eksklusivt samarbeid med en av de s tore kjedene, vil disse være omfattet av rapporteringsplikten. Disse faller imidlertid utenfor departementets forslag til hvem som skal ha rapporteringsplikt med mindre de har minst én prosent av dagligvarebransjens totale omsetning, jf. utkastet § 25 b. Her er det et manglende samsvar mellom det departementet har ønsket å foreslå, og det som faktisk er fores lått.

Videre er det neppe hensiktsmessig å stille et krav om eksklusivt samarbeid med en kjede, slik departementet har tatt til orde for. Hvis f.eks. Marked.no eller Kolonial.no kan bestille enkelte varer direkte fra leverandør, kan det hevdes at samarbeidet ikke er eksklusivt med den følge at rapporteringsplikten ikke slår inn. Hvis man med eksklusivt samarbeid mener at disse selskapene ikke skal kunne samarbeide med to eller flere kjeder samtidig, er kravet om eksklusivitet neppe noe problem. Departementet bør likevel overveie om det reelt er grunn til å stille krav om eksklusivitet.

4.3. Nærmere om hvem som bør ha rapporteringsplikt

Departementets forslag innebærer at ca. 3 800 aktører skal ha ansvar for å rapportere og oppdatere informasjon om anslagsvis 30 000 dagligvarer. Det ligger i dagen at en slik ordning vil være uoverkommelig ressurskrevende. Spørsmålet er om det er mulig å legge opp til en ordning som innebærer at den samlede rapporteringen blir mer effektiv samtidig som det ikke går på bekostning av kvaliteten på opplysningene.

I høringsnotater er det valgt en «bottom up»-tilnærming med butikkene som den primære pliktsubjekt, i alle fall når det gjelder prisopplysninger. En alternativ tilnærming vil være å plassere rapporteringsplikten der sortimentet bestemmes og prisene settes. Både sortimentet og prisene blir i all hovedsak fastsatt fra sentralt hold. Dette kan tilsi at rapporteringsplikten bør påhvile de selskapene som har denne funksjonen. En slik ordning vil være langt mindre ressurskrevende enn en ordning som innebærer at butikkene selv må gi opplysningene. For å oppnå dette kan man utforme en generell bestemmelse om at:

1. Det selskapet som bestemmer varesortimentet, skal ha plikt til å opplyse om varens egenskaper (bortsett fra pris)
2. Det selskapet som fastsetter prisen, skal ha plikt til å gi prisopplysninger

Hvis både pris og sortiment blir bestemt sentralt av ett selskap, vil bare dette selskapet ha rapporteringsplikt. Hvis sortiment og prissetting blir bestemt sentralt, men av ulike selskaper (noe som neppe er særlig praktisk), vil begge selskapene ha rapporteringsplikt. I den grad butikkene selv har mulighet for å ta inn lokale varer etc., vil eierne av butikkene ha rapporteringsplikt for disse varene. Tilsvarende vil butikkeierne ha rapporteringsplikt om pris i den grad de selv har rett til å fastsette priser lokalt.

DLFs syn er at den ordningen som er skissert ovenfor, antakelig vil være mer hensiktsmessig enn den som er foreslått i høringsnotatet. Vi ber derfor departementet vurdere vårt forslag. Det er uansett behov for en klarere og mer entydig angivelse av hvem som skal ha rapporteringsplikt, jf. punkt 4.2 ovenfor.

Alternativet om å pålegge leverandørene plikt til å rapportere produktinformasjon, er ikke presentert eller drøftet i høringsnotatet. På den ene siden kan det hevdes at det er leverandørene som står nærmest til å gi informasjon om sine egne produkter. På den andre siden vil det være uheldig å utvide kretsen av rapporteringspliktige dersom produktinformasjonen like gjerne kan gis av butikkene/kjedene. DLFs syn er derfor at rapporteringsplikten bør påhvile aktørene i dagligvare- handelen, men at oppfyllelsen av plikten bør kunne skje gjennom Tradesolution AS, jf. neste punkt.

4.4. Oppfyllelsen av rapporteringsplikten – særlig om Tradesolution AS

Departementet gir i høringsnotatet uttrykk for at det vil være praktisk om mest mulig data hentes fra en eksisterende datakilde som Tradesolution AS (heretter «Tradesolution»). Dette vil kunne begrense rapporteringsplikten til butikkene/kjedene mht. produktinformasjon. Tradesolution er et selskap som eies av dagligvareleverandørene og handelskjedene i fellesskap. Selskapet drifter blant annet en omfattende database med all lovpålagt og annen informasjon om hvert enkelt produkt som omsettes i norsk dagligvarehandel. Dette medfører et omfattende system for løpende håndtering og oppdatering av store datamengder, med tilhørende kvalitetskontroll og oppfølging av leverandørene som rapporterer inn data.

DLF er i likhet med departementet positiv til at produktdata skal kunne hentes fra Tradesolution. I og med at selskapets produktdatabase er etablert og kan tilby en samlet håndtering av de data dagligvareportalen etterspør, taler praktiske og ressursmessige hensyn for at dagligvareportalen bør hente sin produktinformasjon samlet fra denne databasen. Ifølge departementets forslag til forskrift er det likevel butikkene, kjedene og kjedesammenslutningene som skal ha rapporteringsplikt også om annet en pris. Forskriftsutkastet åpner ikke for at butikkene etc. kan bli fritatt fra sin rapporteringsplikt i den grad den samme informasjonen gis fra Tradesolution. Mer uklart er det om forskriften åpner for at butikkene etc. kan oppfylle rapporteringsplikten ved bruk av Tradesolution. Departementets merknader i høringsnotatet tyder på at dette skal være mulig. DLF er enig i dette, og mener at dette bør presiseres i forskriften for å unngå eventuell tolkningstvil.

DLF mener på denne bakgrunn at Tradesolution bør ha en rolle overfor dagligvareportalen tilsvarende den rollen selskapet har hatt i Forbrukerrådets forprosjekt. I forbindelse med forprosjektet har Forbrukerrådet ytet kompensasjon til Tradesolution for å dekke kostnadene som er forbundet med å kvalitetssikre og sende inn informasjon til dagligvareportalen. I høringsnotatets redegjørelse for økonomiske konsekvenser, legger departementet til grunn at «Driftskostnadene for de næringsdrivende, når systemet først er etablert, antas å være små» (s. 13). En viktig forutsetning for dette, vil være at Tradesolutions rolle og dagligvareportalens dekning av kostnader knyttet til datainnhenting videreføres slik det har vært gjort i forprosjektet.

Med vennlig hilsen Dagligvareleverandørenes forening (DLF)

Helge Hasselgård

Administrerende direktør

Vedlegg: SIFO Oppdragsrapport nr. 4-2015 – Dagligvareportalen og kvalitet